Det er mange typer organiske pigmenter, og det er mange måter å klassifisere dem på. De mest brukte taksonomiene er:
1. Klassifisering i henhold til forskjellige kromatogrammer, slik at pigmentene er delt inn i: gule, oransje, røde, lilla, brune, blå, grønne pigmenter osv.
2. Klassifisert i henhold til pigmentets funksjonalitet, slik at pigmentet deles inn i: vanlige pigmenter, fluorescerende pigmenter, perlemorsfargede pigmenter, fargeskiftende pigmenter osv.
3. I henhold til applikasjonsobjektet er pigmentene klassifisert i: maling og belegg, blekk, plast og gummi, kosmetikk, etc.
4. I henhold til fargekroppen til pigmentmolekylet kan pigmentet grovt deles inn i to kategorier: azopigmenter og ikke-azopigmenter.
1. Azo-pigmenter
I denne typen pigment kan den klassifiseres ytterligere i henhold til antall azogrupper som finnes i pigmentmolekylet, eller de strukturelle karakteristikkene til diazo-komponenten og koblingskomponenten.
1. Monoazogule og oransje pigmenter
Monoazo gule og oransje pigmenter betyr at pigmentmolekylet bare inneholder en azogruppe og deres kromatogrammer er gule og oransje. Koblingskomponentene som utgjør slike pigmenter er hovedsakelig acetoacetanilid og dets derivater og pyrazolon Dens derivater.
Produksjonsprosessen av monoazogule og oransje pigmenter er relativt enkel, mange varianter, og de fleste har god lysfasthet, men på grunn av deres lave molekylvekt og andre grunner er deres løsemiddelbestandighet og migrasjonsmotstand ikke ideell. Monoazo gule og oransje pigmenter brukes hovedsakelig til lufttørking av generell kvalitet, latexmaling, trykkfarge og kontorrekvisita. Typiske varianter er Hansa Yellow 10G (CI Pigment Yellow 3)
2. Disazo-pigment
Disazo-pigmentet refererer til et pigment som inneholder to azogrupper i pigmentmolekylet. Produksjonsprosessen av denne typen pigment er relativt komplisert. Fargespekteret er gult, oransje og rødt. Lysets fasthet er ikke ideell, men motstandsdyktigheten mot løsemiddel og migrasjonsmotstand er bedre. Brukes hovedsakelig i trykkfarger og plast av generell kvalitet, mindre brukt i belegg. Typiske varianter er benzidingult (CI Pigment Yellow 12)
3. Nafthol-serie pigmenter
Fra den kjemiske struktursynspunktet hører også naftolseriepigmenter til monoazopigmenter, men de bruker naftol som koblingskomponent, og kromatografien er hovedsakelig oransje og rød. For å skille dem fra gule og oransje monoazopigmenter, er det klassifisert som pigment av -naftolserien. Deres lysfasthet, løsemiddelbestandighet og migrasjonsbestandighet er ideelle, men de er ikke motstandsdyktige mot alkalier. Produksjonsprosessen er like enkel som den generelle betydningen av monoazo-pigmenter, og brukes hovedsakelig til maling som krever høyere lysegenskaper. Og maling. Typiske varianter er toluidinrød (CI Pigment Red 3)
4. Nafthol AS-pigmenter
Naftol AS-pigmenter refererer til pigmenter med naftol AS og dets derivater som koblingskomponenter i pigmentmolekylet. Produksjonsvanskeligheten for denne typen pigment er litt høyere enn for generelle monoazopigmenter, og kromatografien inkluderer gul, oransje, rød, lilla saus, magenta, brun og lilla. Deres lysegenskaper, motstandsdyktighet mot løsemiddel og migrasjon brukes vanligvis hovedsakelig til trykkfarger og maling. Typiske varianter er Evergreen Red FR (CI Pigment Red 2)
5. Azo lake pigmenter
Forløperen til denne typen pigment er et vannløselig fargestoff, som inneholder sulfonsyregrupper og karboksylsyregrupper i molekylet, og danner et vannuoppløselig pigment gjennom virkningen av et utfellingsmiddel. Bunnfallene som brukes er hovedsakelig uorganiske syrer, uorganiske salter og bærere. Produksjonen av disse pigmentene er like enkel som for vanlige monoazopigmenter, og kromatografien er hovedsakelig gul og rød. Deres lysfasthet, løsemiddelbestandighet og migrasjonsmotstand brukes vanligvis i trykkfarger. Typiske varianter er gyldenrød C (CI Pigment Red 53: 1).
6. Benzimidazolonpigment
Benzimidazolonpigmentet stammer fra navnet fra den inneholdte 5-amidobenzimidazolongruppen.
Benzimidazolon organiske pigmenter er en klasse av høyytelses organiske pigmenter. Selv om de er azopigmenter når det gjelder kjemisk klassifisering, kan ikke applikasjonsytelsen og forskjellige fasthetene sammenlignes med andre azopigmenter. Fargen på benzimidazolonpigmenter er veldig fast og passer for de fleste industrisektorer. På grunn av forholdet mellom pris og ytelse blir de hovedsakelig brukt i eksklusive anledninger, for eksempel: original topplakk og reparasjonsmaling, høyhus ytterveggmaling og avanserte plastprodukter. De typiske variantene er Yonggu Yellow S3G (CI Pigment Yellow 154).
7. Azo kondensasjonspigment
Molekylstrukturen til disse pigmentene ser ut som vanlige disazopigmenter, men de dannes ved kondensering av to monoazopigmenter som inneholder karboksylsyregrupper gjennom et binært aromatisk amin. Produksjonsprosessen av slike pigmenter er relativt komplisert, og kromatografien er hovedsakelig gul og rød. Deres lysegthet, løsemiddelbestandighet og migrasjonsmotstand er veldig bra. De brukes hovedsakelig til farging av stamløsninger av plast og syntetiske fibre. Typiske varianter er Gumei Deyellow 3G (CI Pigment Yellow 93).
8. Kompleks pigment av metall
Slike pigmenter er komplekser av azoforbindelser og azepinforbindelser med overgangsmetaller, og antall varianter som har blitt kommersielt produsert er lite. Før kompleksdannelse med metallioner er fargen på slike azoforbindelser og azametinforbindelser relativt lys, men når den først er sammensatt med metallioner, er fargen på det resulterende metallkomplekspigmentet mye mørkere. Fordelen med kompleksdannelse er å gi azoforbindelser og azametinforbindelser høy lysfasthet og værfasthet. Overgangsmetallene som brukes i de eksisterende pigmentene er hovedsakelig nikkel, kobolt, kobber og jern, og deres kromatogrammer er for det meste gule, oransje og grønne. De brukes hovedsakelig til bilmaling og bilmaling som krever høy lysegenskaper og værfasthet. Andre belegg. Typiske varianter er CI Pigment Yellow 150.
2. Ikke-azopigmenter
Ikke-azopigmenter refererer vanligvis til polysykliske eller smeltede ringpigmenter. Slike pigmenter er generelt høykvalitetspigmenter med høy påføringsfasthet, hovedsakelig brukt i høykvalitetsanledninger. I tillegg til ftalocyaninpigmenter er produksjonsprosessen deres ganske komplisert og produksjonskostnadene er høye.
1. Ftalocyaninpigment
Ftalocyanin i seg selv er en makrosyklisk forbindelse og inneholder ikke metalliske elementer. Typiske varianter er ftalocyaninblå B (CI Pigment Blue 15).
2. Quinacridon-pigmenter
Den kjemiske strukturen til kinakridonpigment er tetrahydrokinolin-diakridon, men det kalles tradisjonelt kinakridon. Selv om molekylvekten til kinakridonpigmenter er mye mindre enn ftalocyaninpigmenter, har de høy lysegenskaper og værfasthet som sistnevnte. Fordi deres kromatogrammer hovedsakelig er røde og lilla, er de kommersielt tilgjengelige. Det kalles ofte ftalocyaninrødt.
3. Thioindigo pigmenter
Denne typen pigment har høy lysegenskaper, værfasthet og varmestabilitet. Produksjonsprosessen deres er ikke veldig komplisert. Fargespekteret er hovedsakelig rødt og lilla, som ofte brukes i bilmaling og avanserte plastprodukter. Fordi de er mindre giftige for menneskekroppen, kan de også brukes som matfarger. Typiske varianter er Cosmetic Pink RC01 (CI Pigment Red 181)
4. Antrakinonpigment
Antrakinonpigmenter refererer til en klasse pigmenter som inneholder antrakinonstrukturer i molekylene eller bruker antrakinon som utgangsmateriale. De er også en klasse av eldre forbindelser som opprinnelig ble brukt som fargestoffer for kar. De har en veldig sterk farge og et bredt kromatografisk område, men produksjonsprosessen er så komplisert at produksjonskostnadene er veldig høye. På grunn av forholdet mellom pris og ytelse kan ikke alle fargestoffer for antrakinonbeholdere brukes som organiske pigmenter.
De typiske variantene av anthrapyrimidinpigmenter er CI Pigment Yellow 108
Typiske arter av indantronpigment er CI Pigment Blue 60
De typiske variantene av pyrenantronpigmenter er CI Pigment Orange 40
De typiske varianter av dibenzopyrene dionpigmenter er CI Pigment Red 168
5. Dioxazinpigment
Forløperen til denne typen pigment er trifenyldioxazin, som i seg selv er oransje og ikke har noen verdi som pigment. Dens 9,10-diklor-derivat kan brukes som et lilla pigment etter pigmentering. Det er få eksisterende dioksinpigmentvarianter, og den mest typiske varianten er Yonggu Violet RL (CI Pigment Violet 23). Pigmentet er motstandsdyktig mot nesten alle organiske løsningsmidler, så det kan brukes i mange applikasjonsmedier og har god fasthet. Den grunnleggende fargen på pigmentet er rød, lilla, og den blå lyse fargen kan også oppnås gjennom spesiell pigmenteringsbehandling. Fargekraften er spesielt høy i nesten alle applikasjonsmedier, og bare en liten mengde kan gi en tilfredsstillende fargedybde.
3. Aromatiske metanpigmenter
Produktet av tre hydrogener på metan erstattet av tre aromatiske ringer kalles triarylmetan. For å være presis, er triarylmetan brukt som pigment faktisk en kationisk forbindelse, og minst to av de tre aromatiske ringene bærer aminogrupper (eller substituerte aminogrupper). Denne typen forbindelse er også relativt gammel, det er to typer, den ene er i form av et indre salt, det vil si at molekylet inneholder en sulfonsyregruppe, som danner et indre salt med moderkatjonen; det andre er et salt dannet av foreldrekatjonen og en kompleks anion. De er preget av veldig lyse farger og veldig høy fargestyrke, men fastheten til hvert element er ikke veldig bra. Fargespekteret er blått og grønt, som hovedsakelig brukes til trykkfarger. Typiske varianter er Light Blue R (CI Pigment Blue 61) og CI Pigment Violet 3.
1,4-pyrrolopyrrol-dionpigment
1,4-pyrrolopyrrol-dionpigment (dvs. DPP-pigment) er det mest innflytelsesrike nye fargekroppspigmentet de siste årene. Det er en ny type høytytende organisk pigment utviklet av Ciba i 1983. Produksjonsvanskeligheten er høyere. DPP-pigmenter er tverrkonjugerte hårfargesystemer, og kromatogrammer er hovedsakelig lyse oransje og røde. De har høy lysegenskaper, værfasthet og varmestabilitet, men de er ikke motstandsdyktige mot alkalier. Det brukes ofte alene eller blandet med andre pigmenter for å forberede bilmaling. De typiske variantene er DPP rød (CI Pigment Red 255).
Kinoftalonpigmenter
Kinoftalon i seg selv er en eldre forbindelse, men den har ikke blitt brukt som pigment på lenge. Denne typen pigment har veldig god lysfasthet, værfasthet, varmebestandighet, løsemiddelbestandighet og migrasjonsbestandighet. Skyggen er hovedsakelig gul, og fargen er veldig lys. Den brukes hovedsakelig til å modulere fargen på bilmaling og plastprodukter. Den typiske varianten er CI Pigment Yellow 138.